gretheihouston

7. mai 2009

Etter et lite spark fra Randi er jeg innom og skriver litt igjen. Nå kan jeg ikke lenger påberope meg å ha amerikanske solbriller. De er blitt nesten helt norske.... Jeg ser ting med norske øyne om kommenterer på norsk vis. Klager litt over dårlig veistandard og for mange fridager på skolen. Lar meg sjokkere av russefeiring og lite service i matbutikken. Men ikke helt som før... ikke helt! Det er en større takknmelighet over å kunne få leve i dette landet enn før de amerikanske solbrillene.

Vi har vært hos legen med en brukket kjeve - hjelp på timen og flott oppfølging. Ingen skjema... og nesten gratis.
Vi har vært på dugnad i gata og luket løvetann og klippet hekket. Svettet over stirrige trerøtter som ikke ville opp. Spist pølser og konstatert at det er kommet nye unger til i gata og at noen har blitt veldig grå i håret. Dugnad er hyggelig, og det er så mye mer enn bare det å få jobben gjort. Jeg liker norske dugnader i litt trasig mai-vær.
Vi (guttene) har snart gjennomført ett skoleår på videregående. En i første og en i siste klasse. Jeg er imponert over nivå og krav. Og fordypning i fagene. Her er det ikke mye "multiple choice", nei!
Vi har byttet fra 3 biler til 1 bil og klarer oss med det. Vi går og sykler, busser og springer. Det er kaldt nok til å gjøre som man måtte ønske! Trygt er det og!

Nei, vi har det ikke verst. Jobb har vi også. Jeg er i ferd med bytte igjen - det har vært en super erfaring å jobbe innen rådgivning, men jeg vil gjerne ha litt flere folk rundt meg og også gjøre litt andre ting. Jobbskifte skjer i august.

En liten smak av den store verden har jeg også fått i form av afrikanske trommer og dansegruppe. Her ser du oss før avslutningsoppvisningen. Der fikk vi virkelig spredd litt humør og danseglede, tror jeg! Og jeg har lyst til Tanzania og danse mere!!

Ha en fin dag!

1. februar 2009

Dette har jeg savnet!!

Silkeføre, minus 6 grader, sol.... Kaffe, brødskive med bruonst. Appelsin og sjokolade. Silva som jobber seg ned bakker, opp bakker og i løs snø. Ullundertøy og svett rygg - HERLIG!!!!

Her er Bengt på vei mot Blåfjellenden i Hunnedalen. Dagstur i går. Jeg hadde glemt hvor stilt det er på fjellet og hvor blått lyset er. Vi har dette fine skiterrenget bare en times kjøretur fra Stavanger. Litt klatring oppover, og så er det bare å legge ut i fine løyper innover. Ahhhh!!

Fantastisk opplevelse å ha langrennski på beina etter 4 år...

Ha en fin uke

23. desember 2008

Kjære familie og venner!

I fjor ble julen feiret i Houston med sol og varme og pinnekjøtt flybåret fra Norge. I år er vi tilbake i Stavanger. 3 år i Texas gikk som en røyk. Vi hadde en fantastisk tid – men det var allikevel ganske flott å komme hjem!

Året har med andre ord bydd på store omveltninger for vår lille familie. Vi benyttet siste del av oppholdet i Usa til å reise, oppleve og avslutte. Det var mange bånd som var knyttet og mye som stod på listen over ”skulle vært artig å gjort før vi reiste!”. Vi rakk skiferie i Calgary og surfing på pudderhvite strender i Florida. Utallige avskjeder, eksamener og folk på besøk i huset for å kjøpe møbler, biler og inventar. Det gikk i full fart alt sammen. Bengt dro til Norge allerede i mai og det betød pendling Stavanger – Houston et par måneder. Sondre gikk ut fra High School på ekte amerikansk vis, og vi fikk med oss en stolt seremoni med svarte kapper og ordensbånd - og firkantete hatter som ble kastet opp i lufta. Flott ”graduation party” og ”prom” med stivpyntet ungdom. Stilig og rørende!
Vi er evig takknemlige for at vi tok sjansen og fikk med oss disse årene i utlendighet. Vi har lært mye om USA, men kanskje mest om oss selv. Får vi anledning, drar vi gjerne igjen, men akkurat nå var det riktig for oss å flytte hjem.
Bengt valgte å slutte i Westerngeco etter 17 år. Han jobber i et lite norsk oljeselskap som har hovedkontor i Tromsø og en liten avdeling i Stavanger. Han trives veldig godt både med størrelsen på selskapet, fokusområdene – og det å få være med et selskap i etableringsfasen med de utfordrirnger det fører med seg.
Magnus og Sondre går i henholdsvis 1. og 3. klasse på videregående skole. De synes det er utrolig lettvint og godt å være hjemme i Norge. Her er det buss, sykkel, kompiser i nærheten og stor grad av frihet. De trives godt på skolen, trener i treningsstudio og spiller fotball. Vi er glade for at de fikk komme hjem og etablere nettverk nå. Det er viktig å ha tilhørighet!
Grethe jobber i farmasøytisk rådgivningstjeneste innen kommunehelsetjenesten. Det betyr hjemmekontor og farting rundt omkring i Stavanger og nærliggende kommuner. Fleksibelt og morsomt – men ganske krevende å skulle få til en hverdag med fulltids jobb, hund, hus og halvstore unger…..

Julen feires i Stavanger. Vi får besøk av besteforeldre fra Ålesund og gleder oss til å tilbringe noen dager sammen. I romjula setter vi nesen mot sol og varme og en uke i Egypt. Det har vært godt å tenke på den ferieuken gjennom mørke høstmåneder!
Vi har fortsatt adresse Rødknappbakken 11 i Stavanger – du er hjertelig velkommen på besøk. Ring oss gjerne på tlf, 40 41 47 32 eller 93 05 43 15.

13. oktober 2008

Potet..

Kurs i dag. Jeg har holdt kurs. Om legemidler, bivirkninger, kapsler og tabletter. Om tvang og eget og andres ansvar. Samme kurset som sist, men tilhørerne var ikke de samme.
Jeg har holdt mange like kurs, men ingen kurs blir helt like allikevel. I dag var en strålende dag. Sosionomer, miljøterapeuter, hjelpepleiere - flinke og oppvakte damer. Og til og med en mann! Reflekterte og bevisste folk som jeg ikke tror vil ha det minste problem med å finne sin plass i legemiddelhåndteringen. Dette er folk som i utgangspunktet ikke har noen utdannelse innen legemidler, og som derfor gis en form for "dispensajon" til å gjøre enkle oppgaver som å levere ut legemidler fra dosett, øyedråper og litt til. De får ikke boltre seg fritt i medisinrommet, og de får vanligvis ikke sette injeksjoner. De jobber innenfor et meget begrenset område, men det de gjør er viktig - og de er til uvurderlig hjelp for den deltjenesten de jobber i.
Typisk norsk!, tenker jeg. At vi kan være litt fleksible. Nordmenn er litt "potet" og kan brukes til mye rart. Det er en stor forskjell fra USA, hvor jeg opplevde at det meste var utrolig segmentert. Solgte de vaskemaskiner så visste de ingen ting om støvsugere, for det var det en annen som styrte med. Og selv om de hadde lyst til å lære litt mer om støvsugeravdelingen, så var det kanskje ikke mulig - for da beveget man seg inn på andre sine landemerker. Noe av det vi syntes var veldig gledelig med å flytte hjem igjen, var faktisk service. Og det var jo litt pussig, for vi har jo alltid sagt at "Norge er så dårlig på service". Så kommer vi altså hjem og opplever både å bli hyggelig tatt imot - og å bli møtt av en som vet hva han snakker om . Og jamen vet han ikke litt mer, også! Hun som solgte oss støvsugere kunne solgt isbiter på Nordpolen og frityrgryter i Sahara!!Vi har snakket mye om akkurat dette. Om at service ikke alltid er det samme som å smile bredt og henge på deg som en klegg. Service er også kunnskap. Og Bengt vet litt om akkurat det - han som brukte den siste tiden i Houston til å lete etter HD TV med uttak for 110 og 220V og som passet med "norske signaler" - han var helt matt over hvor mange elektronikkbutikk-ansatte som faktisk ikke visste hva man mente med "dual voltage" (som altså er både 110 og 220V uttak på apparatet). De svarte bare ja og ha og lovte at alt var i orden... og så var det jo ikke det når vi sjekket baksiden av apparatet selv. Men når det er sagt så fant vi HD TV som vi tok med hjem. Det var bare "plug and play" - helt utrolig. Så vi har 47" i stua som er akkurat passe stor og med fantastisk bilde. Og er du i USA og skal hjem, så kan du trygt kjøpe merket "Visio" med "dual voltage" og ta med hjem. Snadder!!

I Norge forventer man nok mer fleksibilitet enn man aksepterer segmentering. Nisjene er ikke så smale her på berget. I min jobb er jeg både kvalitetssikrer, rådgiver, underviser, printer-reparatør, postbud og sentralbord. Sikkert litt inkompetent til mye av det der, men det funker! Som folkene i dag plutselig tar på seg nye oppgaver med ydmykhet og interesse. De får lov til å prøve seg og gå litt ut over sitt "vanlige" arbeidsområde. Være litt potet - typisk norsk!

12. oktober 2008

I går var jeg hos Hanne og Olav, og ble sittende å se i Olav sin "scrap book" fra utvekslingsoppholdet i Flint (Michigan) i 1983. Der var det "prom", graduation, home-coming, cheer-leaders, varsity-team... og tårene rant. Houston er så langt borte, men vi har så mange fantastiske minner! Og jeg kan dra tilbake, men det vil aldri være som det var dengang. Det er en sårhet i å dra fram minner. Hjemme på stua står bilde av Sondre i graduation-kappe og hatt - og med eksamenspapirene i hånda. Akkurat som Olav gjorde for 25 år siden! Olav sin scrap-book var slitt og falt nesten fra hverandre. Jeg har nesten ikke sett i mine fotobøker. Det kommer nok en dag, men da skal jeg legge klar lommetørklene!!

Fin høstdag her i dag. Jeg har gått med Silva i mitt kjære nærområde; langs Stokkavannet. Forbi Byhaug-kafeen og ned stien til vannet, gjennom to grinder og langs en steingard - nesten som på landet! Gnistrende farger og frisk luft, traff noen kjente og gikk langt unna den døde frosken som Silva klarte å rulle seg i igår... Gjett hvem som måtte shamponeres og dusjes!?

Hjem til norsk hverdag; her gjør man ting selv. Høytrykkspyling av belegningssteinene i inngangspartiet. Et par bøtter med mose ble spylt bort - det tok mange timer. Jeg og Sondre delte på jobben. Bengt og Magnus er fortsatt i Danmark, men kommer hjem i kveld. Tipper det er en som blir glad når han ser den fine, rene steinen!..... og det var ikke gartneren som gjorde jobben. Det var ho mor!

11. oktober 2008
Lenge siden sist...!

Vi lever og har det bra. Jeg har vært i Oslo og feiret storesøster Heidi som fylte 50 år. Et veldig hyggelig selskap med bare familie. God tid til mat og prat, sanger og taler og litt sightseeing i Oslo. Det er sjelden vi samles, vi søstrene! Her ser du oss i fest-stasen!

Nei, jeg har ikke skrevet på lenge. Skrivesperre? Travelhet? Motvilje? Jeg vet ikke.... Men Bjørn var på besøk og etterlyste mere nytt på siden, og det var ihvertfall et lite spark til å komme i gang.

Vi må vel sies å ha kommet på plass. Det er hverdager, jobb, middager, regnvær, besøk, sol, fotball, vonde rygger, trøtte tryner og generell trivsel. Vi er takknemlige for å være tilbake, guttene har det fint på skolen og vi har jobber vi trives med.For min del har det vært MYE jobb i det siste. Hva jeg gjør? Jeg er en rådgiver som skal medvirke til god kvalitet i legemiddelhåndteringen på sykehjem og ellers i kommunen. Det betyr mye kurs og undervisning for helsepersonell, revisjonsbesøk, veiledning i forhold til forskrifter. Jeg har hjemmekontor hvor papirarbeidet gjøres, men ellers er jeg mye ute på farten. Jobben er variert og utfordrende - jeg skaper på en måte min egen arbeidsdag. Det er krevende å skulle gjøre jobben i dag, samtidig som jeg skal planlegge jobben for lang tid framover. Siste ukene har jeg jobbet altfor mye - jeg tror jeg må strukturere meg litt mer og bli litt mere effektiv..

Ellers synes jeg verden er tragisk for tiden. Det er nød og død og elendighet over hele nyhetslinja. Jeg som alle andre spør meg; når skal det snu? Er bunnen nådd? Og vi som trodde vi var smarte som hadde aksjefond og pensjonsfond - HAH!! Nei, verden er plutselig blitt et noe usikkert sted, synes jeg..

24. august

Stavanger er Kulturhovedstad 2008, og vi har vært og sett "Eventyr i landskap" med "Desse auga" av Jon Fosse. Helt fantastisk - en opplevelse som krøp under huden på hver og en av oss. Trolsk stemning på Lundsneset en vakker sensommerkveld. Nyt bildene!

21. august PÅ PLASS

Det begynner å ordne seg. Vi er på plass med møbler, unger, hund og jobb. Jeg har snart bak meg den første uken som leder for farmasøytisk rådgivningstjeneste i Rogaland. Det føltes rart å "tune in" på forskrifter, kontrakter og kvalitetskontroll. Nei, ikke rart; det føltes overveldende og merkelig. Men, jeg tror det blir bra. Jeg har gode støttefunksjoner og gode kollegaer (selv om de ikke sitter på samme sted som meg - jeg har hjemmekontor!)

Sommeren har vært fantastisk værmessig og veldig hyggelig sosialt. Forleden ringte Inger Simonsen fra Houston/ Katy og meldte sin ankomst. Da ble det vin og tapas og bringebær i hagen - og Marit dukket også opp. Veldig koseli, og her ser du oss i våre medbragte amerikanske hagemøbler (som vi faktisk har brukt MYE i sommer).

Mamma og pappa kom på besøk til oss, og vi fikk endelig tatt turen til Sør-Hidle og "Flor og Fjære". Det må oppleves - det kan ikke beskrives!
Og nevø Espen kom på besøk. Han er en glede å ha i hus; oppmerksom, positiv og snill. En usedvanlig grei 15-åring som hadde 2 fine uker sammen med Magnus (og Sondre også, selvsagt).

Skolen er i gang, og guttene er fornøyde med å være i 1. og 3. klasse på St. Olav videregående. Sondre tar realfag, mens Magnus har begynt på almenfag. Mye er endret siden vi gikk videregående; nå er det obligatorisk med egen lap-top, og bøker slipper de å kjøpe - det låner de fra skolen.
Og snart kommer russefeiringen.....

Bengt er i Tromsø og jeg skal snart på dagens første møte.

Ha en fin dag!

2. august TRØTTE TRYNER.....

Vi kjenner oss litt "tygd og spyttet ut" akkurat nå. Det er 6 uker siden vi ankom Norge, og tiden har blitt brukt til veldig mange praktiske gjøremål - ikke minst maling og rydding. Gamle møbler er donert til Fretex, rusk fra garasjeloft og boder er kastet i container og kjørt bort. Alt er sett på, vurdert og enten lagret på nytt eller fjernet. Det tar tid! Mandag kom flyttelasset fra Houston. 240 kartonger skulle telles, kvitteres ut og pakkes opp. Og emballasjen blir heldigvis hentet av Boxman. Pussig å registrere at de jobbene som ble utført av mexikanere i Houston - de blir gjort av polakker her i Norge. Kjekke og flinke, men de snakket ikke norsk og begrenset engelsk - bare arbeidslederen kunne noe særlig språk.
Det tok en evighet å pakke opp så mange esker, men NÅ er vi på plass. Huset er lyst og nymalt, sofaer fra Houston er på plass, noen nye møbler er kjøpt inn, skap og skuffer er fylt opp. Og alt har blitt gjort i en kvelende varme. Jeg kan ikke huske at det noen gang har vært så varmt i Stavanger så lenge. Glad mat festivalen nøt godt av det nydelige været, og byen kokte med 200 000 besøkende. Også vi var der!

Og hvordan er det å være hjemme? Det er bra. Vi har fokus HER og tenker egentlig veldig lite på Houston. For min del er det kanskje fordi jeg ikke helt tør å ta helt inn over meg at det er over. Ferdig. Done! Det er vemodig å tenke på alt som ikke skal gjøres mer og alle de som ikke skal treffes jevnlig. Heldigvis har jeg noen gode venner med på flyttelasset, og de hadde jeg jo ikke ramlet over hvis det ikke var for Houston! Godt er det også å se at vi kan holde kontakten uten å skulle snakke om "dengang da i Houston". Vi har mye annet enn USA som holder oss sammen - heldigvis!
Men til høsten skal vi ta fram album og minnebøker, og så skal vi mimre. Foreløpig har vi nok med å får gjort det vi skal gjøre, finne luftige steder i den kveldende varmen - og kose oss litt med norsk sommer og norsk hverdag.

Ha en fin helg!

3. juli SOMMER.....

Ingen ting er som norsk sommer - helt sant! Vi har vært heldige og landet midt oppi den. Byen syder og er full av solbrune kropper med store solbriller og minimale topper. Uteserveringen har gode tider, det nye torget er fabelaktig, og folk koser seg med ferske reker mens de dypper tærne i ramsalt vann på den flotte trappa - midt i vågen. Det er herlig, det er sommer - og det er veldig, veldig deilig å være her igjen.

Det kjennes som en evighet siden de nesten 200 kartongene ble pakket i Chadbourne Court i Houston. Jeg fikk brev fra naboen der i dag. Det var rart - det kjentes ut som det var mange år siden jeg snakket med Tanya. Men det er bare 2 små uker siden. Og Randi skyper med meg, og akkurat DA er jeg i Houston og ser for meg huset og veien og Randi og trærne og områdevakten - og inni hodet mitt hører jeg kjenningsmelodien til "Sunny - 99.1" og "The Buzz" som er to av radiokanalene jeg lyttet til i bilen. Også "Houston Public Radio" som var litt mer alvorlig, men med nyheter og godt utvalg av klassisk musikk. Joda, det er litt Houston i meg enda, men du verden så fort det går å komme inn i normalen her!

Som sagt; SOMMER. Den årstiden absorberer oss helt - når den først kommer. Alt dreier seg om å tilbringe tid utendørs, spise jordbær og reker (i omvendt rekkefølge), vanne blomster og nyte, nyte, nyte.... Er du vestlending vet du så inderlig godt hvor fort det snur. Og det gjør finnmarkingen også, så vi vet å la humla suse når godværet kommer!

Men litt har vi fått gjort. Jeg har rukket bursdagsfeiring hos Monica. God opplading til nesten års Las Vegas -tur; vi spilte "Black Jack" med nyinnkjøpt pokersett og hadde det veldig bra. Det har også vært venninnetreff på et av byens utested; vi startet alle på samme arbeidsplass og ble godt kjent fordi vi var kollegaer. Nå er alle i nye jobber, men vi holder kontakten - fordi vi trives sammen. Så har vi fått handlet litt møbler og bestilt noe mer, og kjøpt inn maling og tapet, men malejobben venter vi med til regnet kommer. For det kommer jo.... Besøk på terrassen av skjønne Christin og Henning med spekemat og godt tilbehør har det også blitt tid til, og den kvelden gikk over i tropenatt med 22,2 grader på Sola! Snakk om å ha det fint!

Bengt har ikke komme seg ut på båten fordi det har tatt mye lenger tid å installere utstyret enn hva som var forventet. Det gjør ikke noe - han nyter å være her. Magnus jobber med maling og pussing (blant annet benken som Bengt sitter på), og er ellers opptatt med venner, fotball og det gode liv. I kveld er det LAN, og i 03.-tiden kommer 4 lange gutter for å sove i hagestuen. Han har det SÅ BRA, lille Magnus. Nå savnes bare en sykkel slik at han blir enda mere selvhjulpen.

Sondre koser seg på Nordkapp og får verden beste forpleining hos tante og farmor. Det er gode middager, stor frihet, frivillige ekstravakter ..... og gode penger å tjene. I tillegg får han visst litt opplæring i heimkunnskap... man blir ikke fullært kokk og klesvasker av å leve i en by med sykt billige restauranter og hjemmeværende mor. Og det har tante i Honningsvåg oppdaget. Supert, tante!! Han har det forøvring fint, og foreldrene tror det var en god ide å reise til noe helt annet når vi skulle bryte opp fra Houston. Alt er vel så annerledes og så travelt at det ikke er anledning til å verken savne eller gruble.

Og på torsdag skal jeg hente Silva!! Jeg gleder meg som en unge til å se igjen hunden min. Hun har hatt det fantastisk i Finnmark, og akkurat nå har jeg faktisk litt dårlig samvittighet for å ta henne hjem. Det er nemlig litt sorg i leiren der oppe. De har tatt SÅ godt vare på henne, og vi er SÅ glade for all hjelp vi har fått. Man blir glad i dyr, og Silva er nok en hund det er veldig lett å bli glad i. Hun er så tillitsfull og snill, og hun er ikke interessert i å stikke av eller gjøre fantestreker. Bare snill, snill, snill. Jeg beklare, men jeg MÅ ta henne hjem igjen. Dere der nord skal heller få låne henne en annen gang! Det er ubetalelig å ha familie som har LYST til å passe hunden din. Vi er fryktelig glade i henne, men har ikke savnet henne i det hele tatt. Fordi vi vet hun har hatt det mye bedre enn om hun hadde vært sammen med oss i flyttestresset og varmen.

Og ellers ringte fastlegen vår i dag - og ønsket oss hjertelig velkommen tilbake som pasienter. Du verden! Jeg bukker og takker og er sjeleglad. Vi har en god lege, og er det en ting jeg definitivt ikke savner fra USA, så er det helsevesenet. Takk og lov for det offentlige og norske. Og takk for Per Ivar som tar imot oss igjen etter 3 år.

Og Marit er landet!! I morgen kommer hun hit til oss - min gode venninne fra Houston. Jeg gleder meg og har bestilt SOOOOOOL!!!!

GOD HELG!

28. juni LANG UKE...

Akkurat nå er det akkurat en uke siden vi landet.....og det er den lengste uken jeg har opplevd. Tiden har gått ekstremt sakte. Mange rundt meg klager over tidsklemme og fritidsklemme, travle jobbdager og mye oppfølging av unger og deres fritidsaktiviteter. Jeg er jo ikke akkurdat der, da.... Ikke har jeg startet i jobb, ikke krever ungene stort. Da er det vel ikke så rart at tiden min går litt sakte. Men at den går SÅ sakte - ja, det forbauser meg!
Jeg husker min gode nabo sa akkurat det samme da de flyttet hjem etter 3 år i utlendighet i fjor. At den første uken hjemme var den lengste uken i hans liv. Man hopper fra et pulserende liv med avskjeder, måltider, tårer og verbale rosebuketter, temperaturer på kokepunktet både i lufta og sjela, en million ting som skal ordnes, det vanlige trafikk-kaoset og det jagende bylivet med alle mobiltelefonene. Så tar man en flytur og vips! - så er det fuglekvitter, kjøttkaker, luking i blomsterbedet, ferske reker, fartsdumper og 30-sone og nabo i svangerskapspermisjon, stille prat i lyse sommernetter, ingen jobb, ingen telefon, mange tanker om savn og "nå gjør de det og nå gjør de det i Houston...". Klart tiden går sakte! Jeg liker det og jeg liker det ikke. Kjenner meg litt rotløs og tafatt. Vet ikke helt hva jeg skal gripe fatt i. Så er det heller ikke så mye jeg får gjort når alt vi trenger mest er på vei over Atlanteren. Men jeg har luket i bedet, klippet hekken, kjøpt sparkel og maling og nye garderobe stenger - og litt til.

Mine amerikanske solbriller ser at her i Norge gjør alle mye selv. Vi nordmenn er ikke vant til å kjøpe tjenester. I Houston ser du sjelden folk ligge på kne og luke i bed. Eller klippe gresset sitt. Eller male gjerdet eller huset. Til den slags har man ....meksikanere! De kan ikke engelsk og de er der meste sannsynlig på ulovlig grunnlag, men de kan ihvertfall å jobbe. Der vi andre krøp sammen i luftkondisjonerte stuer med 20 grader, svettet meksikanerne med sine tunge maskiner og "blåsere" i 45 grader. Hver dag. De kommer i nyvaskete og hvite t-skjorter og skjorter, og så jobber de til det er tid for lunsj. Den inntas under et skyggefullt tre. Så er det på'an igjen i samme varmen til en gang sent på dag. De smiler og nikker og stopper alltid "blåseren" når du passerer, slik at du ikke får blad, rusk og luft på deg. En "blåser" er som en omvendt støvsuger du bærer med deg og blåser hagen ren for løv og rusk. Dieselmotor og et himla bråk, masse forurensing og nesten uten unntak forbeholdt meksikanere. .. sånn er det bare. Og betaling? Da vi skulle flytte ut måtte hagen oppgraderes. Vi hadde høye trær med "kulefasong", stikkende hekker og palmer som skulle trimmes - samt at løv og ugress skulle bort. Vi hadde lite utstyr å hjelpe oss med. Jeg fikk et tilbud fra en tilfeldig meksikaner som het Ruben; $50 for hele jobben. "Deal", sa jeg. Og dagen etter kom de. De brukte hele dagen, var 3 mann i aksjon, stilte med egne maskiner og stiger. Hagen var strøken og prisen ble altså......kr. 250,-. Det er ikke mye penger, ikke engang i Houston. Men historien forteller at de livnærer seg selv og familien - og også den andre familien som fortsatt bor i Mexico på lønnen sin. Sett med norske øyne er det ganske så imponerende...
Vel, jeg har altså luket i bedet mitt selv her i Stavanger. Og mine 2 små sommerblomster og hage-hansker kom på langt over kr. 250 i innkjøp....Og minstelønnen for ungdommer og andre er i år på langt over kr 100,- her i landet. Jo, det er forskjell.. Jeg tenker mye for tiden. Ser lite på TV og hører kun på Reiseradioen. Går mye tur og treffer folk som jeg har gledet meg til å treffe. Har fortsatt ikke mobiltelefon, men etter en ukes krangel med selskapet "Get", har vi nå hjemmetelefon.

Ellers? Stavanger arrangerer World Tour i sandvolleyball i disse dager. Vi har vært inviterte gjester og sett de norske herrene bli KNUST av Japan. Vi har sett folk flykte inn og ut av tribunene etter som regnet kom og gikk, og vi har pådratt oss såre halser og sensuelle stemmer. Arrangementet er stort i norsk sammenheng, men ender som en parentes når vi tenker på de enorme idrettsarrangementene og ditto stadionene vi har opplevd "over there". Men vi opplever nærhet til spillerne, kjentfolk i køen, en "speaker" som har gjort dette før......og så kan vi GÅ til restauranten etterpå. 3 norske, en danske, en kanadier og 2 engelskmenn spaserte gjennom sentrum til Timbuktu og spiste oss gjennom hele (jeg lyver ikke!) menyen av forretter og hovedretter. En liten smak av alt - og det var nydelig!! Kveite, abbor, svin, indrefilet, kalv....sauser og garnityr... og noen fantastiske poteter (jeg fant aldri skikkelig GODE og MELNE poteter i Houston..). Og praten gikk på engelsk og servitøren smilte. Nesten som i Houston. Men det var altså lille Stavanger. Regningen var astronomisk og kunne sikkert underholdt en storfamilie i Tabascoregionen i Mexico i et par måneder, men det tror jeg ikke firmaet som inviterete i det hele tatt ofret en tanke. Business is business i lille Stavanger som ellers i verden.

Ha en fin dag!

25. juni MENNESKESKATTER

-”Unnskyld – vet du om det finnes en heis her?”
Jeg var innom en møbelforretning for å kikke på nytt spisestuebord, og snudde meg rundt for å se hvem som snakket. Der stod det en dame på min alder, med blomstrete barnevogn og tilhørende baby.
- ”Ja, heisen… hvor er nå den? De har jo møbler i 2. etg så den må jo være her et sted…. Men jeg kan alltids hjelpe deg å bære vogna opp..?”
- ”Nei, for all del – jeg har tatt keisersnitt og har nok med å bevege meg. Og vanligvis bruker jeg bare bæresele..”
Så kikket vi oss litt rundt i lokalet før vi fant heisen inn til høyre. Og praten kom godt i gang, så vi ble stående i godt over en time og ”tatle”.

Mitt nye bekjentskap fortalte hun var alenemor. En gutt på et par måneder sov søtt i den nyinnkjøpte vognen fra Fretex. Prislappen på kr 250,- stod fortsatt på håndtaket, og det glapp ut av meg en kommentar om at det var fint at noen kunne tenke fornuftig (les; bruktkjøp) vedr. barnevogner. Og om det var det som var åpningsreplikken eller hva – det vet jeg ikke. Men før jeg gikk fra møbelbutikken hadde jeg en ny historie i bagasjen, et lite glimt inn i et annerledes og rikt liv, og nok en takknemlighet for å ha møtt et spennende menneske.

Dette var møtet med en kvinne på min alder. Som bodde på et sted i Rogaland som ikke hørtes kjent ut for meg. Jeg måtte spørre om en nærmere beskrivelse. Jo da, det var i en skråning, under en skrent, utenfor allfarvei og med vann fra bekken og gjennomtrekk et godt stykke fra sentrum. Selvvalgt isolasjon sammen med krevende hunder og nærhet til natur. Med yrke som godt betalt konsulent og ønske om hjemmekontor! Og etter hvert et etterlengtet barn – unnfanget på ulovlig og uvanlig vis.
Hun var glad i å reise, og dro på lange utenlandsturer alene annethvert år. Basen var Rogaland, men etter noen år i etablerte omgivelser dukket alltid utferdstrangen opp igjen. Da bar det av sted til Australia, Østen…
Hun hadde et langt forhold bak seg og mange års forsøk på å få barn. Etter 6 år døde mannen i hennes liv, men ønsket om barn var fortsatt like sterkt. Løsningen ble å finne på privat klinikk i Danmark, og lille-gutt var unnfanget ved hjelp av en ukjent donor hvor mor bare kjente til innhold og utseende av håndskriften. Gutten var stor og praktfull. Han smilte og kikket og hadde store lyseblå øyne – og mor var usedvanlig stolt. Han hadde hennes nese og lyse hår, og jeg fikk bære og bysse i møbelbutikken – og jamen kom det en liten fis også!

Beslutningen om å dra til Danmark var veloverveid, og jeg kjøpte alle argumentene for å få et barn selv om det ikke fulgte en far med på kjøpet. Suksessen var et faktum på 2. forsøk, og alt ble betalt av egen lomme. Staten dekker ingen ting av slike utgifter, og hele opplegget er altså i følge norsk lov forbudt. Mitt nye bekjentskap var villig til å bryte loven flere ganger, på tross av bekkenløsning og krykker langt der inne i fjellet, svangerskapsforgiftning, beintøff fødsel, ammestopp og maltraktert underliv. Alt var bare utfordringer og gleder – ordet ”problem” ble ikke nevnt. Det glitret i morslykke – det var fantastisk å se!!

Da vi endelig bestemte oss for å gå hver til vårt, hadde vi utvekslet navn og lykkeønskinger. Så møtte vi på hverandre igjen i andre etasje… ! Vi flirte litt og jeg sa at jeg så gjerne skulle gitt henne telefonnummeret mitt, men ikke husket jeg hjemmenummeret og ikke har jeg mobiltelefon. Hadde bare en lapp med Bengt og guttene sine nummer på.. Men hun gav meg sitt nummer mot at jeg lovet å komme innom når fjellturen gikk i hennes trakter.
”Og takk for at du var interessert i å snakke om alt dette”, sa hun før vi skiltes. Det var vel jeg som skulle takke.

Og hvorfor fortelle dette? Jeg gikk omkring i møbelmagasinet og tenkte at ”så var vi tilbake i Stavanger” og ”her er ikke mye forandret i denne byen…”. Men hadde JEG forandret meg? Tja, jeg har prøvd å lære litt av gode erfaringer. Houston har bydd på åpenhet, positivitet, livsglede... Jeg har lovet meg selv å ta med meg hjem litt mere av alt dette. Jeg skal velge blomster framfor ugress – livet er for kort til å skulle skusles bort på ting og mennesker som tapper en for energi.
Og kanskje denne nyervervede innstillingen ledet meg til et verdifullt treff med et fantastisk menneske i dag. Jeg gikk hjem og kjente meg rik på mennesker. Det er menneskeskatter over alt – også i møbelbutikker….

Piczo